Alt handlet bare om å skaffe penger. Finne et sted å sove, holde seg frisk. Å spise kom veldig langt ned på lista.
Oppdatert:
Av: Eivind Kristensen
Kjæresteparet Ida Kristine Olsen og Ronny Bjørnestad ruset seg på heroin i årevis. Sammen klarte de å få livet på rett kjøl igjen. Les den gripende historien deres.
SØGNE/OSLO: Oslo, en høstkveld i 1996. Mørket har falt på i Skippergata. Ytterst på fortauet tripper ei lyshåret jente urolig. Abstinensene er begynt å prikke i den magre kroppen hennes. Hun kjenner sulten gnage.
Ida roter i den slitte veska, finner leppestiften. Tar opp et speil. Hun er bare 17 år, men virker eldre.
En bil kjører forbi, og Ida prøver å fange blikket til sjåføren. Den stopper noen meter bortenfor ved ei annen jente.
Blir det ikke noe i kveld, må Ida dra tilbake til den kalde, mørke containeren på havna. Hun fortviler. Hun trenger minst noen hundrelapper til neste skudd med heroin.
— Hadde nå bare Ronny vært ute av fengselet, da hadde alt sikkert ordnet seg, tenker hun.
Så stopper en bil.
Nytt liv
Eikeheia i Søgne, sommeren 2012. — Pus! kom, kom!
Veslejenta på fem år løper etter katten. Etter litt romstering i hekken bak trampolinen, kommer Ronja tilbake med kjæledyret sitt i et fast grep.
— Sånn ja, pus.
Mamma kommer henne i møte over plenen. Ida setter seg ned sammen med datteren. Stryker henne over håret.
— Men hvor mye er klokka blitt? spør Ida plutselig.
Timen på Søgne treningssenter, der hun er instruktør, begynner om få minutter. Med et “ha det” fyker hun av gårde. Så må pappa Ronny sørge for leggingen av Ronja og storebror Remi (11). Men først litt tegning, insisterer Ronja.
Utenfra ser livet til Ronny Bjørnestad (39) og Ida Kristine Olsen (34) helt normalt ut. Hektisk, som for småbarnsforeldre flest. Men paret har en historie som få kan kjenne seg igjen i.
Livreddende metadon
Gjemt så godt at små barnehender ikke kan finne det, ligger siste rest av mange år med tungt narkotikamisbruk. En formiddag tar Ronny fram brettet med metadontabletter og presser ut to stykker. Det var på tide nå, han kjente at varmen begynte å spre seg i kroppen.
Han går bort til vasken, fyller opp et glass med vann for å svelge pillene.
— Da var det gjort, da trenger jeg ikke å gjøre det før i morgen, sier han etterpå.
Metadon gir ham ingen rus, men hver dag trenger Ronny medikamentet han får fra legen sin for å holde abstinensene i sjakk.
— Mange tror at metadon er noe store greier med sprøyte eller store flasker, men det er ikke verre enn dette, sier han og smiler.
Det siste året har han trappet ned dosen til et minimum. Målet er å droppe metadon helt, men Ronny stresser ikke. Han vet at kroppen trenger tid.Samboer Ida står ved siden av ham på kjøkkenet. Hun har nå klart seg halvannet år uten metadon.
Ida er ikke i tvil om hvor hun hadde vært hvis hun ikke hadde fått metadonbehandling da hun var 19 år.
Det var ren livredning. Ingen hadde i tankene at jeg skulle bli mamma og komme i jobb
— Jeg hadde ikke overlevd mange månedene til da jeg fikk metadon. Det var ren livredning. Ingen hadde i tankene at jeg skulle bli mamma og komme i jobb, sier hun.
Narkoman som 16-åring
Skoleportrettet som ble tatt i åttende klasse i Kristiansand, viser ei smilende jente i rosa genser. Som liker å danse, er utadvendt og sosial.
Men rusmisbruket hennes hadde allerede begynt å ta av, i skjul for foreldre og for mange av venninnene. Alkohol, hasj. Ida testet ut stadig sterkere stoffer. I dag har hun sin egen forklaring på hvorfor.
eg er og har alltid vært viljestyrt. Det jeg gjør, gjør jeg veldig sterkt. Det gjaldt dessverre også rusmisbruket mitt, sier Ida.
Som 16-åring flytter hun til Oslo, der moren bor. Begynner på danselinje på videregående, men slutter. Vil heller leve livet hun har fått smaken på.
Barnevernet kommer raskt inn i bildet. Hun får sitt første tvangsvedtak og blir plassert på institusjon. Suget etter dop sluker henne. En dag Ida blir tatt med for å svømme i Tøyenbadet, stikker hun.
Ida vet hvor hun skal. Nede ved Akerselva møter hun en gjeng gutter. Blant dem er en 20-åring fra Bærum. Ronny Bjørnestad selger brukerdoser med heroin for å finansiere sitt eget misbruk. Han har nettopp sluppet ut fra fengsel.
At hun var glad i rusmidler, skjønte jeg rask
— Jeg var fri og frank. Så kom Ida gående og fortalte at hun hadde stukket av fra barnevernet. At hun var glad i rusmidler, skjønte jeg raskt, sier Ronny til God Helg.
Han ser bort på samboeren.
— Jeg synes jo hun var veldig søt, da, selv om hun bare var 16 år. Etter det ble jeg veldig glad i henne.
Ida smiler. Hun sier at hun ikke hadde blikk for annet enn dop og et sted å sove da de møttes første gang. Men det gikk ikke lang tid før hun skjønte at han var veldig annerledes enn andre gutter i miljøet. “Ta sengen, du, så tar jeg sofaen,” sa Ronny.
Hjelper andre nå
Et lite hus ligger tett inntil E39 ved Tangvall i Søgne. Inne har vaffellukta begynt å spre seg fra kjøkkenet. Ida setter tallerkener på bordet, mens Ronny sjekker mail inne på kontoret sitt.
Han er daglig leder i proLAR – et nasjonalt forbund for folk som får medikamenter mot sin rusavhengighet. Ida er leder i Smil – et støtteprosjekt for gravide og småbarnsmødre i LAR. Sammen jobber de nå for å spre informasjon og bistår folk i metadon- og subutexbehandling over hele landet.
Men vel så mye tid bruker de på de rusavhengige i nærmiljøet i Søgne.
— Hadde det ikke vært for dere og den støtten dere har gitt, så vet ikke jeg hvor jeg hadde vært, sier Linda, ei jente i begynnelsen av 30-årene som ofte stikker innom huset på Tangvall.
I dag er også kjæresten Espen med. Sammen drømmer de om å komme like langt som Ida og Ronny.
— Når du ikke har noen andre, betyr det mye å ha dem i ryggen. Nei, de er fantastiske, sier Linda og smiler.
Kanskje trenger brukerne bare å slå av en prat eller surfe litt på nettet. Kanskje er det større utfordringer som må løses.
Ida og Ronny har massevis av erfaring som de deler med andre. De skaffer legehjelp. Bistår i tverrfaglige samarbeidsgrupper rundt pasienter under avvenning. Hjelper med å finne et sted å bo. Eller skriver klagebrev til kommunen eller Nav når noe går på tverke for brukerne av huset.
Veggen med presseklipp fra lokalavisen Søgne og Songdalen Budstikke viser saker de har engasjert seg i. “Å ha en pappa uten bolig”, er en av overskriftene.
Ida sier det tok noen år før de ble akseptert som brukerorganisasjon i bygda. I dag blir de involvert når Søgne kommune skal lage ruspolitisk handlingsplan.
Men fortsatt kan de møte motstand mot arbeidet sitt.
— Hva var det han fra kommunen sa? Jo: det var ikke noe vits i å bruke penger på dem som ikke ville komme til å klare seg, sier hun og rister på hodet.
Bodde i containere
Oslo, januar 1996. Ronny er 24 år når han blir intervjuet av Osloposten foran Oslo S. På bildet ser han rett ut i lufta. Hotel Plaza ruver i bakgrunnen.
— Jeg bor på gata med kjæresten min. Det har vi gjort i to uker, sier han til journalisten.
Artikkelen handler om smekkfulle hospitser og stor mangel på rom til de svakeste i hovedstaden. Ronny sier de noen ganger bor i containere.
— Det må da finnes et tilbud for oss. Jeg stiller ikke store krav. Det holder med tak over hodet, sier han i artikkelen.
Alt handlet bare om å skaffe penger.
Vinden er sur når vi går nedover Karl Johan sammen med Ida på forsommeren 2012. Hun pakker den lette jakka tett rundt seg.
— Alt handlet bare om å skaffe penger. Finne et sted å sove, holde seg frisk. Å spise kom veldig langt ned på lista. Bare hvis jeg hadde penger til overs, kjøpte jeg mat, sier Ida.
Et innbrudd eller penger fra salg av dop. Når Ronny var ute av fengslet, finansierte han rusmisbruket til seg selv og Ida. Når han satt inne, måtte hun klare seg selv.
Ida snakker åpent om kveldene i bakgatene til Akershus festning som 17-18-åring.
— Nå ser jeg på det å ha vært prostituert som en erfaring. Jeg føler ikke at livet mitt bærer preg av det. Men det er klart, jeg hadde Ronny også i den perioden. Han har vært med meg helt siden jeg var 16 år. Så da er ikke det noe jeg har trengt å forklare for en ny partner, sier Ida.
Møtte hiv-bekjent
Utenfor 7-Eleven-kiosken nederst i Karl Johan stopper hun opp. En krokbøyd kvinne i begynnelsen av 40-årene stabber seg sakte fram på krykker. Ida går bort til kvinnen, som viser seg å være en gammel bekjent.
— Se på hva de ti årene har gjort med meg, og hva de har gjort med dem som er stuck her. De er blitt 30 år eldre. Det blir litt sånn: lever de ennå? sier hun til oss etterpå.
Hun forteller at kvinnen har hiv, og nettopp har mistet mannen sin, som også var rusmisbruker.
— Det er utrolig tilfeldig hvem som klarer seg og hvem som ikke klarer seg. Det vet man aldri. Man kan aldri si at det ikke er noen vits i å satse på dem, de er for langt nede. Det er et håp for alle, uansett hvor langt nede man er, sier Ida.
Jeg husker Ida som veldig syk. Hadde ikke du fått hjelp, så hadde alternativet vært
Mange av dem hun kjente fra gata i Oslo er borte. Men utenfor kafeen til Kirkens bymisjon skjer nok et gledelig gjensyn.
— Kjære, kjære Ida!
Lasse (40) stormer fram og legger armene rundt Ida. For flere år siden var de sammen på Tyrilikollektivet, en institusjon for rusavhengige i Lillehammer.
— Jeg husker Ida som veldig syk. Hadde ikke du fått hjelp, så hadde alternativet vært HVPU. Ja, jeg er stygt ærlig med deg, sier Lasse og griper tak i Idas arm.
For ikke mange dagene siden så han henne på NRK Dagsrevyen. Innslaget handlet om Idas prosjekt for mødre i metadonbehandling.
— Fy faen, da gråt jeg nesten, sier Lasse.
Nok et bilde fra fotoalbumet. Det viser et ungt par som holder rundt hverandre foran en fontene i København. Livet i Oslo var knalltøft, men det fantes lyspunkter. Som sommeren da Ida og Ronny pakket sekkene, tok med teltet og rømte med ferga. Bort fra alle – også fra barnevernets klør.
I Danmark hadde de nok heroin og piller. Et liv i lykke og rus. Politiet i Danmark så ikke like blidt på turene deres.
— De kjente oss igjen hver gang vi kom, og kalte oss for Bonnie and Clyde, sier Ida og ler.
En sommer blir hun etterlyst av Interpol. Politiet finner det unge paret i Istedgade, og barnevernets folk hentet henne hjem til Norge. Ronny blir satt i dansk fengsel.
— Han var jo en voksen mann som hadde lurt med seg et barn, sier Ida.
Hun ser på Ronny.
— Vi kan le av det nå, men for dem hjemme var det jo forferdelig ikke å vite hvor vi var.
Svevde mellom liv og død
Oslo igjen. Ida er 19 år. En kveld sitter hun under ei bro alene. Hun tar fram den velbrukte, bøyde spiseskjeen. Fyller den med det lysebrune pulveret fra plastposen og tenner lighteren. Når alt er smeltet, suger hun væsken opp i sprøyta. Så drar hun ned buksa og presser nåla inn i låret.
Ida har allerede hatt en rekke overdoser. Trolig flere titalls. Så mange at kroppen hennes ikke lenger takler heroinen. Noen minutter etter at sprøyta er satt denne gangen, synker hun sammen.
Til alt hell finner noen henne og ringer ambulansen. Hun må heises opp til veien på båren. På sykehuset blir Ida liggende på intensiv avdeling. Ingen vet hvordan det vil gå med henne.
Det viser seg at hjernen er skadet etter overdosene. Hun utvikler narkolepsi. Kan plutselig sovne. Går seg bort.
Nå det må skje, tenker de rundt henne. Nå eller aldri.
Paragrafen om tvangsbehandling har ikke tidligere blitt brukt på så unge i Norge. Ida blir den til da yngste på metadon.
— Tenk, blant alle tunge rusmisbrukere i Oslo, var min datter.
På en benk i Tresse i Kristiansand sitter Idas mor, Anne Kristine Due Sørensen. Anne Kristine forteller om årene der hun hadde katastrofen i ryggmargen. Årene da hun overhodet ikke hadde kontroll på datteren. Årene da alt kunne skje.
— Jeg fikk helt angst når telefonen ringte. Jeg visste ikke om det var presten eller politiet, sier hun.
Anne Kristine jobbet selv med rusomsorg i Kirkens bymisjon i Oslo. Hun visste hva som ventet datteren hver gang Ida forlot henne.
— Jeg hadde mulighet til å sortere det jeg opplevde på en annen måte enn andre. Jeg visste at hun ikke ruset seg for å være slem mot meg, sier Anne Kristine og snur seg mot datteren.
— Jeg har aldri vært sint på henne. Har du sett at jeg har vært sint på deg, Ida?
Spørsmålet får fram smilet på benken.
— Jeg kan huske at du har vært sint på meg, men ikke i den sammenhengen, sier Ida.
Farfar ble mormors kjæreste
Litt bortenfor ser Ronny på svanene sammen med barna. Hans far Roy Bjørnestad kommer ruslende mot dem. Roy er nå både farfar og mormors ektemann. En uvanlig kombinasjon som er oppstått i felles kamp for barna deres.
Første gang Roy og Anne Kristine møttes var hun på leting etter Ida som hadde rømt fra Tyrilikollektivet. Noen mente at hun måtte bo i en kommunal leilighet i Bærum sammen med Ronny. Anne Kristine klarte å spore opp Roy. Sammen gikk de til leiligheten.
— Han var mye flinkere til å lage høye lyder enn meg. Så til slutt slapp de oss inn. Det endte med at vi tok med oss hver vår unge hjem. De var veldig dårlige begge to, sier Anne Kristine til God Helg.
Roy setter seg ned sammen med sønnen sin på benken i Tresse.
— Jeg er veldig stolt av sønnen min. Jeg er ikke så flink til å si det, men jeg er veldig stolt. Jeg er stolt av alle, både ham og Ida, Remi og Ronja, sier Roy.
Forbudt kjærlighet
Ronnys vei ut av misbruket startet med at han trengte en pause fra Oslo. Han er 25 år. Livet som kriminell har blitt litt for hett. Og når Ida er under tvangsbehandling, har han bare seg selv å tenke på.
Med egne midler og støtte fra Bærum kommune reiser han frivillig til en institusjon som tilbyr metadonbehandling i Danmark. I Norge er det ingen ledige plasser.
Å bli rusfri var egentlig ikke i tankene, men han blir et år i Danmark. Så får han fortsette behandlingen i Norge.
Savnet av Ida er der hele tiden. Det skal gå lang tid før de møtes igjen. På institusjonen der Ida er, blir hun bedt om å kutte ham ut. Ronny er en risiko for henne, hevdes det.
— I perioder fikk vi ikke engang lov til å snakke sammen på telefon. Men å skrive brev er alltid lov. Jeg skrev til deg hver dag, sier Ida, og snur seg mot Ronny hjemme i Søgne.
— Men jeg fikk ikke så mange tilbake, sier hun og smiler.
— Noen fikk du da, forter Ronny seg å si.
Endelig, på en familiehelg, får Ida komme på besøk til kjæresten sin. Det ender med at hun blir gravid med Remi. Nå kan ingen nekte dem å være sammen.
— Da Remi kom, var første gang jeg våget å tro på at et annet liv var mulig. Plutselig har du ikke bare ansvar for deg selv. Du begynner å se andre prioriteringer som er gode prioriteringer, sier Ronny nå.
Idyllen sprakk
De stabler på beina et liv som småbarnsforeldre. Går trilleturer. Går på kafé. Oppsøker gamle venner i Kristiansand, som de har flyttet til. Sin daglige metadon henter de på apoteket.
Alt ser egentlig veldig lyst ut. Så smeller det. Remi er to år da Ida og Ronny havner skikkelig på kjøret. Etter å ha ruset seg på heroin ei uke, får Ida panikk. Hun oppsøker fastlegen sin, livredd for å miste barnet. For at alt skal rakne igjen.
Dr. Dagfinn Haarr er kjent for å ha mange rusmisbrukere på pasientlista. På kontoret ser hann på henne og sier at han overhodet ikke er bekymret.
— Du vet at du lider av en livslang sykdom som rusmisbruker. Tilbakefall som dette er bare en del av bildet, sier Haarr.
Ida smiler når hun forteller om dette.
— Tenk å bli møtt slik, helt uten moralisme. Det oppleves som utrolig verdig, og var veldig avgjørende for at vi tok tak igjen, sier hun.
Født med abstinenser
Etter sju år tør de forsøke å bli gravide igjen, og Ronja kommer til verden. Men den lille jenta får en litt tøffere start på livet enn storebroren.
Ifølge Helsedirektoratet blir det hvert år født mellom 30 og 60 barn av mødre som er under medikamentell behandling. Halvparten av barna viser tegn på avhengighet. Dette gjør graviditet og metadon omstridt.
På Ullevål sykehus er Ronja urolig, vil ikke sove og får diaré. Legene skjønner rakst at det er abstinenser.
— Du blir lei deg og håper i det lengste at barnet ditt skal slippe dette. Men så finnes det heldigvis god behandling. Jeg opplevde at Ronja ble godt ivaretatt og utviklet seg bra, sier Ida til God Helg.
Kaller regjeringen feige
Den grå murbygningen til Helse— og omsorgsdepartementet rager høyt midt i Oslo sentrum. Fra toppetasjen er det utsikt over hele byen. En morgen på forsommeren 2012 tas Ida og Ronny imot av politisk rådgiver Tord Dale (Ap). De er sammen med flere andre som jobber for rusmisbrukere. Det er like før stortingsmeldingen om rusfeltet kommer ut, og Dale vil ha noen siste innspill fra dem.
Etterpå møter vi Ida og Ronny igjen.
— De virket jo som om han faktisk var interessert. Men de er jo godt trent, sier Ida.
Hun ler.
— Kunne du tenke deg å arbeide her selv? Kanskje som helseminister?
Ida smiler.
— Jeg kunne egentlig ikke det, fordi jeg er så avhengig av å være der det skjer. Det bor nok en politiker i meg. Men jeg hadde mistet nærheten til dem jeg brenner for å representere.
Når stortingsmeldingen kommer litt senere, er skuffelsen stor på kontoret på Tangvall. Signalene om at Norge også ville innføre rusbehandling med heroin, viste seg ikke å være reelle. Ronny kaller det feighet.
— I fjor døde 200 personer av overdose her i landet. Regjeringen har et ansvar for alle disse dødsfallene. De vet om tiltak som kan funke, men velger å ikke gjøre det, sier han irritert.
Kjærligheten var nøkkelen
Hjemme i Eikeheia i Søgne tar vi noen flere bilder til denne reportasjen. Sola skinner, det er fin sommerdag. På verandaen tar Ronny et godt tak rundt samboeren.
— Jeg hadde aldri sett for meg at vi skulle få det så bra, sier Ronny.
Så kommer datteren Ronja snikende fra hagen. Hun suger på pekefingeren og vil også være med på bildet.
— Men midt oppi den hektiske hverdagen som rusmisbruker, hadde jeg jo et håp om at det ikke alltid skulle være sånn, fortsetter Ronny.
Vi kommer på noe Anne Kristine, mor til Ida, sa til oss i Kristiansand da vi møttes. Hun snakket om kjærlighet.
— At Ida fant Ronny og Ronny fant Ida, det skulle ikke skjedd, hvis du tenker ruspolitisk. Rusmisbrukere forsterker hverandre. Men i Idas og Ronnys tilfelle har det vært helt motsatt, sa hun og la til:
— En ting er hjelpeapparat, og at jeg var der. Men det bærende for at Ida og Ronny er der de er i dag, tror jeg er kjærligheten mellom dem. At de fant hverandre og fant ut at de ville leve et annet liv. Ingen kan fortelle noen at det er lurt, de må ville det selv. I deres tilfelle måtte de ville det veldig, fordi veien har vært lang. Og sikkert vanskeligere enn noen, inkludert meg selv, kan fatte.
Torsdag 16. august deltar Ida Kristine Olsen i Ruspolitisk debatt arrangert av Kirkens bymisjon under Arendalsuka.
Les hele saken her: https://www.fvn.no/magasin/i/EX49o/alt-handlet-bare-om-aa-skaffe-penger-finne-et-sted-aa-sove-holde-seg-frisk-aa-spise-kom-veldig-langt-ned-paa-lista
